Omsorg og omsorgssvikt endrer seg med samfunnet. Jeg er ikke sikker på at samfunnet endrer seg i samme takt. Omsorgssvikt på 60 – tallet så annerledes ut enn omsorgssvikt anno 2012. Fra gammelt av var omssorgsvikt forbundet med underernæing og sult, dårlige klær, dårlig hygiene, fattigdom, fysisk vold og barn som vagabonderte. I dag finner vi ikke så mye av den type omssorgssvikt fordi vi er et samfunn med bedre økonomi. Alle har råd til mat i dag, problemet er at ikke alle har råd til den samme maten. Utfordringen i dag er feilernærte barn, overernærte barn, stillesittende barn, psykisk og følelsesmessig neglisjering. Vi har fremdeles vold og seksuelle overgrep. Men etter det ble ulovlig å straffe barn fyskisk har det blitt mindre av fysiske vold fordi det har skjedd en holdningsendring i det norske samfunn.
Kari Jaquesson har tatt til orde for at barnefedme er omsorgssvikt i forbindelse med at barn ned i tretten års alder kan bli fedmeoperert. Hun har fått en del pes for dette. Det er klart at det blir en del såre tær og at folk kan føle seg uthengt av slikt. Ingen foreldre synes det er lett å ta slikt innover seg. Omssorgssvikt er vanskelig å ta inn. Foreldre trenger å beskytte seg. Folk kjenner seg ikke igjen i omsorgssviktbegrepet. Folk kan sogar ta til ordet for at dette er mobbing av overvektige. Når noen mener noe om fedme er det mobbing, men er det alltid det?
Det er det samme for meg om du er tykk, tynn eller har en normalvekt. Du betyr like mye for meg uansett fordi du er et unikt menneske. Du er like mye verdt uavhengig av hvordan du ser ut. Om du er voksen så bryr jeg meg ikke om det. Voksne mennesker bestemmer over seg selv, voksne mennesker har kunnskap eller kan søke kunnskap, voksne mennesker har valg. Voksne mennesker skjønner konsekvenser. Voksne mennesker vet at fedme er forbundet med helsefare. Forskjellen er at barn ikke gjør det. Barn fødes inn i familier på godt og vondt. De har ikke valg. De må ta i mot det de får. Av mat, kjærlighet, sosialisering. Ting som er bra for dem, og av ting som ikke er bra for dem. Uten at de alltid forstår forskjellen fordi de er barn.
Om barnet ditt må ha en fedmeoperasjon som 13 åring, har du sviktet som forelder da (om det ikke ligger sykdomstilstander til grunn)? Har du ivaretatt barnet ditt fysisk, psykisk og følelsesmessig? Om barnet ditt over lengre tid har blitt mobbet fordi det er sterkt overvektig. Har du kunnet leve deg inn i hvordan barnet ditt har det følelsesmessig og hatt den nødvendige empati med barnet? Det kan hende du svarer ja fordi du har trøstet barnet, forsøkt å beskytte barnet, snakket med skolen og andre om mobbingen, men har du ikke klart å ta grep for å stoppe ytterlig vektøkning eller redusere vekt, setter jeg spørsmålstegn ved om du virkelig klarer å ivareta barnet emosjonelt og fysisk.
Overvekt er ikke bare det du ser. Dvs, et menneske som er for tungt. Overvekt betyr betydelig helsefare for barn. Både fysisk og psykisk. Fedme er ikke bare fett, det er i høyeste grad også følelser. Klarer man ikke å ta det inn over seg som foreldre, utøver man god nok omsorg da? Et barns vekt kan foreldre styre gjennom riktig ernæring og fysisk aktivitet. Spesielt de første leveårene, og det er jo der grunnlaget legges. Barn arver fra foreldre, fra miljøet de vokser opp i. Barn arver forholdet foreldrene har til alkohol. Barn arver fedme. Og det er familien som må sette inn tiltak, enten ved selv å ta grep, eller be om hjelp til å gjøre det. Det er det som er godt foreldreskap og god omsorg. Dette er min holdning. Min mening. Jeg må få mene dette uten at det tas som mobbing. På samme måte som jeg mener at det ikke er bra for barn og vokse opp i alkoliserte hjem. Noe få vil problematisere eller kalle for mobbing av alkoholikere. Begge deler kan påføre barn skader.
Hva mener du? Er barnefedme omsorgssvikt?
Jenny
Et forbeholdent ja.
Jeg tror vi også må ta høyde for at verden og miljøet rundt oss har innhold som kan være med på å øke vekt.
Man har fortsatt liten kunnskap om hvordan halvfabrika og for den saks skyld, ferdigprodusert mat har.
Jeg synes vi begynner å få bra kunnskap om halv og helfabrikert mat jeg. Stort sett for mye salt, fett og tilsetningsstoffer.
Dette er et vanskelig spørsmål, og jeg er enig i mye av det du skriver. Samtidig fikk det meg til å filosofere over hva fedme er. Jeg hørte noen tall som jeg delvis har glemt her om dagen, om hvor mange voksne som er overvektige, og hvor mange som stadig slanker seg. Det interessante var at dette ikke nødvendigvis er de samme menneskene..
Jeg er enig i at å forebygge overvekt er en del av omsorgsansvaret vi foreldre har, samtidig er jeg redd for at hvis vektfokuset påføres barn med normalvekt i variasjon, inkl det som før ble kalt «valpefett» kan det også føre til spiseforstyrrelser og annet stress.. Vi trenger et litt romslig «normalbegrep» også.
Til mormor: Ja, kunnskap om sunt kosthold og god mat er viktig
Hva fedme er? Når man begynner å nærme seg fedmeoperasjon (BMI 40) så kan man trygt snakke om helseskadelig fedme. Det er noe annet enn litt lubne barn eller valpefett.
Normal BMI er fra 19 – 25. Det er mange kilo man har og sjonglere med innenfor den kategorien. Dvs, normalbegrepet er ganske vidt. Jeg tror også at barn tåler at vi snakker med dem om vekt. Det er jo ingen hemmelighet at de er for store. Blir de mobbet for det så er de fullstendig klar over at de veier for mye. Da skal vi ikke trøste dem, men jobbe sammen med dem for å endre dette. Barn trenger ikke å slankes. Om man regulerer inntaket og uttaket deres gjennom god, sunn, og passe mat samt fysisk aktivitet så vokser de fleste av seg overvekten når de strekker seg.
Dette med voksne som stadig slanker seg er et problem, som de lett overfører til barna. Det kommer lite annet ut av slankekurer enn ytterligere vektøkning på sikt. Slikt sett kan jo barna arve et mønster som kan føre til spiseforstyrrelse.
Jeg heller også mot ja. Med forbehold.
Fedme-begrepet er vanskelig. Hva er fedme? Når er et barn fet?
Jeg tror også det er viktig å se at noen barn er større enn andre,men beveger seg mye,og er i god fysisk form. Det er kanskje omsorgssvikt å ikke stimulere barn til fysisk aktivitet?
Jeg treffer av og til jenter i sjuende klasse som slanker seg..de blir noen ganger for tynne..er det omsorgssvikt å ha et barn på tolv år som slanker seg syk?
Hm..dette ble langt.Jeg prøver bare å si at dette er veldig komplekst!
Se svar over på hva fedme er. Ja, noen barn er større enn andre. Akkurat som voksne mennesker. Vi er forskjellig bygd, og det skal vi være. Barn skal stimuleres til fysisk aktivitet ikke bare på grunn av vekt, men også av andre årsaker. Opplevelser, motoriske evner osv.
Jenter på 12 år som slanker seg syke trenger hjelp. Av foreldrene og av hjelpeapparatet. Det er omssorgssvikt om foreldrene ikke skaffer hjelp til barnet om de ikke kan hjelpe det selv, og det kan de ofte ikke om det handler om en psykisk lidelse.
På en måte er det komplekst, på en annen måte ikke. Synes jeg.
Enig jeg. Altfor mange tjukke barn. Voksne passer ikke på.
Det må være mulig å snakke om overvekt og dens konsekvenser uten at mobbekortet blir dratt fram, men samtidig må vi være varsomme med hvordan vi snakker om det. Det er en skjør balansegang å løfte dette opp på samfunnsnivå uten at folk mister interessen og samtidig unngå å bli for personlig slik at man skyver folk fra seg. En må kunne dra fram de lange linjene.
Generelt kan det kalles omsorgssvikt dersom barnet har en sykdom/et problem og foreldrene ikke skaffer barnet nødvendig hjelp og det varer over tid. Samtidig må vi være klar over at ikke alle problemer som tas tak i blir synlige. At man tar tak i ting og hjelper slik det er nødvendig er ikke det samme som at problemene raskt blir løst.
Mange som har en fedmeproblematikk blir stigmatisert, de blir mobbet. Det i seg selv kan være opprettholdende på uheldige vaner og sammensatte problemer. Og slik vi behandler foreldre, behandler vi samtidig barna deres.
Jeg jobber fram en liten lenkesamling som blir publisert senere i kveld, der finner du blant annet en blogg som tar for seg mobbing/fordommer/forakt. Følg med!
Klokt bidrag. Og helt klart en balansegang hvordan man snakker om dette. En ting er samfunnsdebatten. Den er vanskelig å styre. En annen ting er møtet med det enkelt barn, eller mennesket. Det legger mye av grunnlaget for en mulig forståelse og løsning.